Bør du støtte svarers majorfarge etter hennes 1-over-1 svar med kun trekorts støtte?

Vi har vært inne på dette temaet før, også her i bloggen, men etter noen oppfordringer går vi gjennom dette stilspørsmålet en gang til.

Da jeg lærte bridge for nesten 50 år siden var det med å melde fire-korts farger noe av det viktigste, også for majoråpning. Det vanlige var, som det fortsatt er i Norge åpning med «laveste fire-korts» (med 4-4) for å ha best mulig sjanse til å finne en trumftilpasning med minst åtte kort til sammen.

Den tanken om å finne trumftilpasning gjelder selvsagt i aller høyeste grad den dag i dag også, og for begynnere er det slik jeg ser det best å starte med slik tankegang. Å melde naturlig innebærer å fortelle om farger med minst fire kort (eller flere, selvsagt) først – det føles naturlig og logisk. Å endre til mere moderne meldemetoder, som for eksempel fem-korts major og kanskje «kortkløver» vil for ferske spillere ikke bli så vanskelig å tilpasse seg til ETTER at de har lært naturlige meldinger og grunnprinsipper for alle meldingsforløp. Hva er det meldingene egentlig dreier seg om!

I meldingene er det i grunnen to ting som spesielt gjelder:

1. Å finne tilpasning (minst åtte kort til sammen) for trumfkontrakt (spesielt i majorfarge)

2. Å finne makkerparets samlede styrke for å finne ut hvor høyt vi skal

Så teorien i «gamle dager» tilsa om det ble åpnet med 1 i minor og det kom svar 1 i major som viser minst firekorts farge, skulle åpner støtte til 2 i den fargen med fire-korts støtte.

Åpneren må også forsøke å få sagt fra om styrken for at de skal kunne løse «problem» nr. 2, spørsmålet om hva makkerparets samlede styrke er. Følgelig skal han for eksempel melde 3 spar i denne situasjonen med en hånd verd rundt 15-16 poeng.

Med færre enn tre kort i svarers farge måtte åpneren i tradisjonell meldeteori finne en annen melding, men slik er det ikke vanlig å tenke lenger. Det er mange åpningshender hvor ingen gjenmelding (åpners andre melding) er perfekt, og da kan alternativet å støtte svarers farge med kun tre korts trumf være den beste «løgnen».

For at åpneren skal kunne støtte med hopp i svarers farge, for eks. si 3 spar i eksempelet over, må han ha fire kort. Men med ordinær åpningsstyrke kan man støtte til 2 spar med kun tre kort i fargen, hvis hånden passer godt for majorkontrakt og andre gjenmeldinger blir misvisende.

(de som spiller med såkalte "kløverføringer" slipper dette problemet etter åpning 1 kløver, men har det samme dilemmaet etter åpning 1 ruter og svar 1 i major).

Først og fremst blir min anbefaling å nesten alltid gjenmelde 1NT med jevn fordeling med mindre man har fire kort i svarers farge. Det er særlig med ubalanserte hender det er fristende, og trolig i det lange løp det beste å høyne svarfargen. Her er et eksempel på den mest opplagte håndtypen hvor en slik støttemelding er bedre enn alternativene, du har:

Hva bør åpneren melde nå?

Å melde 1NT stemmer med hensyn til styrken, men det se ikke særlig appetittlig ut med singel hjerter. Han kan ikke si 2 ruter da det er en reversmelding og viser meget sterke kort. Hvis å støtte svarers farge alltid må innebære fire kort i fargen gjenstår 2 kløver. Det er en grusom melding med disse kortene, og det innebærer nesten alltid sekskorts farge. Så svareren vil ofte (og bør) passe med svake kort og kanskje singel kløver.

Med dette er 2 spar en god melding. Det er blink om svareren har femkorts farge, og om svareren er svak er det greit så godt som alltid selv om han har fire-korts spar. Å spille 2 spar med 4-3 i trumf kan godt fungere veldig bra med slike kort og de unngår en dårlig 1NT eller 2 kløver-kontrakt.

Det er flere andre fordelinger åpningshånden kan ha hvor høyning med tre trumf i andre melderunde er det beste alternativet. For eksempel vanlig åpningsstyrke og 3S-4H-1R-5K, 3S-4H-5R-1K og slikt hvor 2 hjerter med fire-korts fargen i andre melderunde blir revers.

Så har vi visse hender hvor vi for så vidt har en grei gjenmelding som stemmer med teorien/systemet, men hvor å støtte med tre likevel blir min anbefaling.

1NT blir en ufyselig melding med dette, men her har åpneren en "korrekt" 2 kløvermelding andre gangen da det jo er naturlig og viser normalt minst fem ruter og minst fire kløver. Å melde 2 kløver er ikke feil, og det kan godt føre frem. Likevel er dette en hånd hvor å høyne til 2 spar trolig vil fungere bedre i det lange løp. Hver gang makker passer på 2 spar er vi i en grei delkontrakt. Slike hender spiller ofte bra (stjeleverdi hos åpneren) på 4-3, og svarhånden kan jo godt ha en svak hånd med femkorts farge også.

I dette tilfellet hvor en «korrekt» gjenmelding eksisterer er det slik at dess sterkere åpneren er, dess viktigere er det å melde sidefargen. Det er fordi svarhånden kan være sterk også, og da kan det være slem på gang i sidefargen (her kløver). Hvis svarhånden er sterk går han videre over 2 kløver og du får vist hånden veldig godt.

Altså blir det sjelden noe problem med en stil hvor svarhåndens farge støttes med kun tre korts støtte om svarhånden er svak, ikke sterk nok til utgang eller utgangsinvitt. Hvis svarhånden er sterk og går videre kan det dog være et problem, for det kan godt hende vi for eksempel hører hjemme i 3NT og ikke 4 spar på 4-3 tilpasningen. Svarhånden må forsøke å finne ut om det er tre- eller firekorts støtte, og mange bruker til det formålet 2NT som en slags «check-back»-melding etter en slik start på meldingsforløpet:

Denne 2NT kan avtales som konvensjonell melding pga. den stilen jeg her forfekter, og ikke som naturlig invitt som kan passes.

2NT spør først og fremst om åpneren har støttet med tre- eller fire-korts støtte. Om denne 2NT’en bør spilles som utgangskrav, eller MINST utgangsinvitt kan diskuteres. Uansett får åpneren en fin mulighet til å vise håndtypen sin veldig bra. Husk åpneren har etter denne starten vist en normal åpningshånd (ca. 12-14/15 poeng). Hans meldinger over 2NT hvis han har fire-korts støtte kan derfor defineres slik:

Minimum er altså innenfor det intervallet han vist så langt, så dette viser en helt minimums åpning, 12-13, kanskje 11 poeng av og til. Hvis 2NT meldingen er avtalt som «minst invitt» kan makkerparet stoppe i 3 spar nå.

Eksempel:

_______________________ 

 

Åpneren kan ha bedre 12-14 hånd enn eksempelet over, og melder da:

Eksempel:

  

Mange legger til to meldinger til i opplegget for å vise fire-korts trumf. Det er hopp i en av de to umeldte fargene over 2NT som Splinter:

Merk at svareren vet at ikke åpneren har særlig mye mer enn dette, for i så fall ville han med slik fordeling hoppet til 3 spar over 1 spar med en hånd verd ca. 16 (give and take).

________________________ 

 

Så har vi det med at åpneren kan ha kun tre-korts støtte av og til, men husk, da med en håndtype som passer for støttemelding. Hvis svarhånden går videre med den konvensjonelle 2NT-meldingen må åpneren med slike kort fortelle om det. Meldingene kan for eksempel gå:

__________________________ 

 

Andre meldinger enn de som beskrevet over viser at åpneren har fire trumf viser tre.

Det er mange som går videre med bruken av denne konvensjonen og har flere nyanser osv., men det som er beskrevet er essensen i opplegget.

Det gjør at vi kan komfortabelt støtte med tre med de riktige håndtypene, og svarer har ingen problemer med å finne ut mer om hvordan åpnerens kort ser ut om svareren går videre.

Oppegget er glimrende for å finne riktig utgang og også om svareren er sterk er det godt for å finne ut mer om åpnerens kort hvis slem er mulig.

I denne artikkelen har vi sett på det med åpners støtte med kun tre-korts etter starten 1 i minor – 1 i major. Det kan også være en del hender hvor det ser best ut å støtte, og trolig er best å støtte til 2 spar med kun tre spar etter starten 1 hjerter – 1 spar. Samme opplegg kan i så fall benyttes i de videre meldingene om svarmelderen går videre.

Noen går enda litt videre og støtter også med tre-korts om de har relativt jevn fordeling. Det kan være noen slike åpningshender hvor det er fristende å støtte, for eksempel:

Etter å ha åpnet med 1 ruter og fått 1 spar fra makkeren er det mye som taler for å høyne til 2 spar. Hvis makker passer på 2 spar er det nesten helt sikkert en grei kontrakt. Skulle makker «spørre» med 2NT får åpneren si 3 ruter som sier «femkorts farge, og jeg har kun tre spar».

Generelt tror jeg dog det er greit å unngå frekvente høyninger med tre-korts hvis hånden forøvrig er grandfordelt. Det vil veldig ofte være greit å heller melde 1NT i andre runde.

Det er klart at ingen opplegg gir fullklaff hele tiden. Så ikke fortvil om du skulle havne i en elendig delkontrakt på 4-3 i major etter å ha støttet svarers farge etter en slik start. All erfaring viser at denne meldestilen er bra i det lange løp, og det er det som er viktigst!

Til slutt tar vi med en nydelig eksempel på bruken av «2NT-spørsmålet» og åpnerens nøyaktige beskrivelse av hånden sin fra en turnering forleden:

En glimrende lilleslem.

Noen ville sikkert meldt den uten spesielle avtaler av den typen vi her beskriver, men i så fall ville slemmen kanskje blitt meldt uten full styring.

Øst øyner slem, men om vest har minimum og relativt balansert fordeling, eller kortene ikke passer så godt sammen som her (for eksempel singel ruter i stedet) kan det godt være helt håpløst i slem.

Her vet øst at de har minst åtte spar til sammen, men bruker likevel 2NT, i dette tilfellet for å finne ut mer fordi det kanskje kan være slem i kortene. Og han får drømmesvaret 4 hjerter som er Splinter, singel hjerter (og fire trumf). Dermed ved øst at kortene må passe veldig godt sammen og melder slemmen etter å ha spurt om Key Cards med 4NT.

Noen bruker lavt som styrke, andre høyt, noen norske og andre svenske kast. Så er det de som legger Lavinthal ofte. Ulike (oddetall) som styrke, eller odds-even (oddetall er styrke, partall Lavinthal) er også metoder som blir brukt.

En kan diskutere frem og tilbake om hva som er best, men det er vanskelig å finne noen klar konklusjon.

I Norge er det “norske og små» som gjelder, lav-høy som styrke og de vi kaller norsk fordeling. Det har det vært i alle år selv om det var en del toppspillere i Oslo og på Østlandet som brukte «svenske og ulike», og «svenske og små» i gamle dager. Det er vel noen som spiller høyt som styrke i Norge og, ofte i kombinasjon med norsk fordeling.

Internasjonalt ser en litt av alt, og for eksempel i USA er det klart flere som spiller med høy-lav som styrke. Her «Down Under» er det «svenske og små», eller såkalt UDCA (upside-down count and attitude).

Vi nordmenn og flere andre er ganske sikre på at «lavt» som styrke er best. Det er fordi det ikke alltid er så gunstig å legge et halvhøyt kort som styrke, det kan jo være et verdifullt kort.

Det kan imidlertid være motsatt.

Hvis det spilles med lavt som styrke kan det hende kortet man må legge som svakhet er verdifullt, og hvis man ikke har råd til å legge det kortet og legger et lavere kort vil makker mistolke det lille kortet du legger og tro du har bedt om fortsettelse i fargen.

Konklusjonen på dette – som ganske sikkert vil overraske en del spillere - er faktisk at det spesielt på honnørutspill faktisk er teoretisk bedre med høy-lav som styrke og et så lite kort som mulig er svakhet. Dette gjelder en god del kombinasjoner. La oss se på noen eksempler (syd er spillefører):

Vi tenker oss at vest velger å spille ut ruter konge mot en fargekontrakt, og det kan jo godt etter meldingene se ut som et godt utspill. 

Om Ø/V bruker fordeling på slike utspill legger øst toeren, men da kan ikke vest vite om han skal fortsette eller ikke idet syd lasjerer. Så vi tenker oss at Ø/V bruker styrke og svakhet i en sånn situasjon.

Øst får et dilemma. Hvis han legger toeren og syd lasjerer vil garantert vest fortsette fargen rett opp i syds A-J. Hvis øst legger tieren som er normalt her, kan spillefører om det ser best ut stikke, og han har en stopper med kn-8 da dette blir igjen:

Hvis makkerparet bruker høy-lav som styrke kan øst komfortabelt legge toeren på den utspilte kongen. Vest vet han ikke skal fortsette om syd lasjerer. Hvis det er øst som kommer inn et par ganger får makkerparet tid til å spille ruter gjennom og sette opp et andre ruterstikk. 

Her er et enda bedre eksempel (syd er spillefører):

Ø/V kan med dette få tre kløverstikk, men...

Vest spiller ut kløver ess, og samme hva kontrakten er blir sarten på motspillet et håpløst prosjekt for Ø/V om de bruker lavt som styrke. Hvis øst legger toeren (styrke) vil jo vest garantert fortsette fargen og forære syd stikk for kløver dame. Men hvis øst legger knekten (normalt), eller tieren har spillefører umiddelbart fått en kombinasjon som er stopper:

Dame-9 i kløver har blitt en perfekt saksekombinasjon, og Ø/V kan ikke lenger få mer enn ett stikk til i kløver. 

Hvis Ø/V bruker høyt som styrke legger øst komfortabelt toeren i første stikk. Vest fortsetter ikke (toeren var jo svakhet), og senere kan de da få full uttelling i fargen (tre stikk) ved at øst spiller kløver med J-10 gjenværende, og damen blir elegant fisket opp av motspillerne.

I innledningen står det at dette er mest teoretisk, men la oss se på et par spill fra praksis som også viser poenget med all mulig tydelighet.

MOTSPILLER (NORD)

 

                                                           BLINDEMANN (ØST)

Dette er et spill som jeg har forsøkt å fortrenge uten å lykkes.

Vest var i 4 spar etter at han ikke hadde vist særlig sterke kort, så øst har meldt knallhardt.

Jeg spilte ut kløver ess og makker la knekten, spillefører syveren. Hva nå? Jeg skiftet til hjerter i andre stikk, og vi hadde et sekund teoretisk sett kontroll på beten da makker hadde hjerter ess!

På kløver ess la altså syd knekten, for toeren ville vært styrkekast. Så kom syd inn på hjerter ess i andre stikk og kunne gitt nord en hjerterstjeling.

Men hvordan skal syd kunne vite at ikke nord har dobbelton hjerter og for eksempel A-K-9 i kløver. I så fall er kløver tilbake riktig motspill for å ta tre kløverstikk.

Da han spilte kløver i tredje stikk føk 4 spar hjem - -420.

Det er klart at om jeg (nord) vet at syd har hjerter ess kan jeg løse dette til tross for at vi bruker lavt som styrke og syd legger knekten. Jeg kunne tatt for kløver konge FØR jeg spiller hjerter. Da vet syd at det ikke er mer å hente i kløver (nord ville spilt ut kongen fra AK-blokk) og stikker med hjerter ess før han fortsetter med hjerter til stjeling – en bet. Og en bet ville vært usedvanlig gullkantet.

Spillet er fra semifinalen i den internasjonale lagturneringen i Canberra, Australia i 2020. Mitt lag ledet kampen med 5 IMP før dette aller siste spillet (av 64 spill), uten at vi ved bordet visste det. Våre lagkamerater stoppet i 3 spar ved det andre bordet, og der ble det også ti stikk, men +170. Da det ble -420 for oss kostet spillet 6 IMP i stedet for 6 IMP inn om beten tas - en 12 IMP sving, altså. Kampen og finaleplassen ble tapt med 1 IMP.

I en lagturnering i helgen kom dette spillet:

Mange spilte ut ruter dame mot nords 4 spar, og da forsvant en hjerter fra syd i andre stikk på den andre ruterhonnøren. Da var det svært gode sjanser, dog fortsatt ikke helt nedlegg, men utgangen ble vunnet flere steder.

Hvis vest velger å spille ut hjerter ess er forsvaret godt i gang og kan bete kontrakten med tre hjerterstikk og kløver ess. Men motspillet må være nøyaktig, vest må skifte til kløver i andre stikk.

Poenget vi vil frem til i dagens artikkel handler altså om østs signal i første stikk. Hvis han hadde hatt J102, J1032 eller lignende ville det vært helt forkjært med avtalen «lavt» som styrke, for han kan har ikke råd til å «skusle» bort tieren eller knekten. Da får spillefører en sikker stopper med Q-9 gjenværende. Her kan øst legge syveren i et forsøk på å legge svakhet, men det kortet kan mistolkes. Syveren kan jo godt være den minste hjerteren øst har (Q-8-7, Q-9-7, Q-10-9-7, Q-10-8-7), og i så fall haster det kanskje for Ø/V med å ta hjerterstikkene. Hvis derimot syveren er svakhet er det trolig riktig å skifte til kløver. For å være sikker på at makker skal tolke vests signal må han legge knekten hvis de har avtalt lavt som styrke. Men da har plutselig N/S en sikker stopper med gjenværende Q-9 mot to små, tieren i saks, og kontrakten kan ikke betes lenger.

Hvis Ø/V derimot spiller med høyt som styrke på honnørutspill kan vest komfortabelt legge svakhet med hjerter 3. Øst bør da kunne finne kløverskiftet, og om han skifter til kløver vinner vest med esset og spiller hjerter knekt fra gjenværende J-10-7. Forsvaret starter effektivt med de fire første stikkene.

Denne artikkelen er ikke ment for å forvirre alle dere som spiller «norske og små», eller for å forsøke å få hundrevis av makkerpar til å skifte til høy-lav som styrke på honnørutspill. Det er mest som en teoretisk greie, men det skjer altså i praksis også. Ikke så ofte, men etter nærmere 50 år med bridge har jeg sett dette poenget noen ganger, dog neppe mer enn ti ganger, tror jeg.

Å endre motspills-metodene vi er vant med å spille med er ikke alltid så lett, spesielt om man har spilt lenge sammen. Mange har forsøkt. En gang satt jeg og pratet bridge med Boye Brogeland. Selveste Bob Hamman satt ved bodet, og da dette dette «problemet» ble diskutert sa han ingenting, bare smilte og lo fordi han selvsagt var fullstendig klar over dette problemet. Og han legger høyt som styrke.

Boye var også fullstendig klar over teoerien om dette og fortalte at han og Espen Lindqvist (tror jeg det var) en gang forsøkte å skifte til høyt som styrke på honnørutspill. Det blir fort krøll, og for dem varte prosjektet kun en kamp eller en sesjon. Tilbake til "norske og små".

Jeg skulle dagen etter spille i en parturnering med toppspilleren Liam Milne, og vi er begge vant med lavt kort som styrke. Like før spillestart ble vi enige om å prøve høyt som styrke på honnørutspill. Hvorfor ikke prøve det?

Ti minutter senere kom et spill hvor jeg spilte ut spar konge fra KQJ10 eller lignende, og esset vant første stikk idet Liam la spar 9. Vi spilte med skjermer, og det var en vennlig, avslappet tone ved bordet. Så, jeg og han på min side hørte fra den andre siden av kjermen litt småprat og et spørsmål fra spillefører om utspillet og Liam sitt påkast, og Liam svarte: «low encouraging». Det kunne vært ille, han hadde jo lagt styrke med nieren. Kanskje "straffbart" også siden jeg hørte forklaringen som stred mot avtalen vår. Jeg kunne jo hatt K-Q-10 og tolket styrkekastet som at han hadde knekten hvis jeg ikke hadde hørt forlaringen. Det betød imidlertid ingen ting i det spillet. Det var rundens siste spill, og jeg spurte så fort je gkunne Liam om «hvordan var det der med signaler på honnørutspill?». Han sa: «Oh, shit», og resten av turneringen spilte vi med lav-høy som styrke.

Så de fleste av oss får vel heller leve med noen få spill hvor metoden vår ikke er optimal, selv om det er ganske fortærende, og ganske uheldig hvis det en sjelden gang er med på å koste en finaleplass.