Bridge er konsentrasjons-idrett, og noen ganger bare glipper det. Hvem har vel ikke sittet ved bordet og i brøkdelen av et sekund sett at kortet du spiller er et annet enn det du tenker på? Brått har du lyst til å se på motparten og med bedende øyne håpe at de godtar at kortet blir plukket opp. Men er dette egentlig greit? Er det ikke slik at hvis du har gjort en feil så har du gjort en feil? Det er en del av spillet, er det ikke?
Forsmedelig, ja. Men til å leve med.
I nettspillinga tør jeg påstå at dette skjer enda fortere. Man trykker for fort, tenker for lite. Kortene skyter ut som fra et maskingevær. Så plutselig er fadesen skjedd, og du er nødt til å bite i det sure eplet. Skal jeg be om "undo"? Var det egentlig et misklikk? Eller var det en helt vanlig feil? Jeg tror vi ber om undo litt for mye.
I går var jeg i et kjapt øyeblikk på utkikk etter undo-knappen før jeg innså at her var det ingen andre å klandre enn meg sjøl:
Jeg gikk på til 5 ru i syd. Ingenting er fasit her, ofte er det riktig å spille motspill med mine kort. Samtidig, hvis jeg har tilpass til makker, kan jeg telle 5 tapere på min hånd. Da skal det være muligheter for at vår side har en god stamp. Dessuten kom 4 sp kjapt på frem på bordet; vest indikerte med stor selvtillit at 4 spar var korrekt endestasjon.
Som dere ser, 5 ru x er en kjempekontrakt. 4 sp ØV står med 10-11 stikk, mens 5 ru x NS står med 9.
Motparten spiller ut spar ess og tre ganger kløver til stjeling. Jeg tar for ruter-ess og ruterknekt. Når vest er tom for ruter stikker jeg over med dama i nord for å trumfe en spar med ruter-konge. Situasjonen er denne:
Inne i syd spiller jeg nå hjerter mot bordets knekt. Vest går opp med esset og spiller ny hjerter. Det er nå "The slip of the mind" skjer. Istedet for å gå opp med knekten for å ta ut siste trumfen spiller jeg lavt. Dermed blir jeg låst fast på hånda og må gi bort en helt unødvendig stjeling til øst. Dermed gikk jeg fra ren topp med 300 ut til motparten, til ren bunn med 500 ut til motparten.
Det er bare å legge seg langflat.
