Kåre Willochs påstand en gang i tiden kan godt brukes for å beskrive hva som skjedde for mitt lag New Zealand den andre spilledagen i Asia Pacific Bridge Championship (ABPF) etter at vi fikk en trøkk-17 i starten av turneringen mot erkefineden Australia.

I en litt halvrusten morgenkamp av makker og undertegnede hadde vi veldig gode lagkamerater, og det ble seier med 15,06 – 4.94 VP mot India. I neste kamp ble Thailand feid av bordet med nesten full pott og i kveldskampen mot Chinese Taipei (Taiwan) endte det uavgjort. I morgenkampen torsdag ble det imidlertid et knepent tap mot China Hong Kong, men lagene foran på listen tapte også. Så det har jevnet seg ut, alle slår alle, og vi ligger på 4.plass.

Det var i mellomkampen onsdag det svingte ordentlig for Kiwi-laget. Min rapport i går handlet om et par av spillene (av flere) hvor det meste skar seg for «Ginger Helgemo» som enkelte kaller han, 24 åringen Matt Brown. I kampen mot Thailand gikk han og makkeren Michael Whibley mer eller mindre på vannet i en lang periode.

Meldingene gikk omtrent slik som i NZ-senior sin BBO-overførte kamp ved veldig mange bord, og et vanlig resultat var +680 til Ø/V.

Whibley-Brown var et av få par som kom seg i 6 spar som ikke er lett å melde når syd åpner med 4 hjerter. Vest doblet, og øst sa 4 spar. Da det kom tilbake til nord sa han 5 hjerter, og når nå Brown nå sa 5 spar som øst la Whibley på til lilleslem, og nord doblet.

Spilleføringen var omtrent en formalitet, tre hjertere kunne stjeles hos vest, og N/S fikk kun for ruter konge. Pluss 1660 ga 14 IMP mot 680 ved det andre bordet. Senere i dette settet kom de to slemmer til Ø/V, en v dem en ganske hardmelt storeslem som Whibley-Brown meldte, og to fine slemmer N/S. Thailand bommet på det meste og måtte ta til takke med 0,09VP.

I dette spillet fra APBF-mesterskapet i Singapore måtte spillefører gjettte godt om han skulle kunne vinne sin utgang, hvis motspillet var best mulig. 

Standard kontrakt var 4 hjerter, som regel spilt av øst etter grandåpning og overføring til hjerter fra vest.

Syd fant flere steder kløver ut til nords konge. Hvis nord da skifter til ruter blir det vanskelig. Nord bør skifte til liten ruter for han kan se bordets 9-8-7 i ruter. Husk at spillefører (øst) ikke ser alle kortene, og å ta finessen med damen er ikke unaturlig. På liten ruter fra nord kan han dog spille liten fra hånden, og har i så fall flere sjanser etterpå. I dette tilfellet, med liten ruter i skift fra nord, krever liten ruter fra øst kongen hos syd. Da er den fargen er for såvidt i orden for spillefører, men det blir likevel bet. Syd vinner med ruter konge og spiller mer ruter. Inne på hjerter ess gir så nord syd en ruterstjeling, en bet. 

For å vinne må spillefører gå opp med ruter ess og spille trumf. Da er ruteren blokkert for forsvaret, syd sitter med singel konge og de kan ikke få fatt i ruterstjelingen.

Spilt av vest vinnes på samme måte om nord naturlig starter med kløverhonnør og skifter til ruter. Men det er sannelig ikke enkelt å gå opp med ruter ess som er løsningen akkurat år syd har kongen dobbel i fargen, og nord har trumfesset. Å suse opp med ruter ess kan være feil med veldig mange andre sitser. Nord kan i teorien bete 4 hjerter spilt av vest ved å spille ut ruter. 

Det er fort gjort å gå bet med andre motspill også. Den New Zealandske seniorspilleren Dave Dolbel vant 4 hjerter etter trumf ut fra syd til nords ess fulgt av kløverhonnør, så ruter knekt. Nå kunne han simpelthen ha dekket med damen og senere fisket opp nords ruter 10. Men han valgte å gå opp med ruter ess og ta ut trumfen. Sparfinesse er også en mulighet i dette spillet hvis det er to rutertapere (nord kunne hatt knekten dobbel i ruter for eksempel). Så tok han for spar ess og kjørte i gang med alle trumfene . Da fikk han bra peiling på hvordan det satt. Etter alle trumfene var tatt så det slik ut:

Å ta sparfinessen går som du ser galt, men Dolbel leste sitsen godt og fridde seg med ruter til syds konge, hvoretter syd måtte spille spar rett inn i østs saks, K-J. Småpent.