Nils Arne Eggen har ofte sagt at ingenting blir så fort historie som en fotballkamp. Det samme kan sies om bridge. Det som skjedde i en bridgeturnering blir av de fleste glemt ganske fort. Men dramatikken rundt avslutningen i parmesterskapet i Wroclaw vil garantert bli husket lenge, og den saken stjal de fleste overskriftene etter mesterskapet.
Som mange antagelig har fått med seg var det en feilscoring som frarøvet Bach-Cornell (New Zealand) gullmedaljene i parturneringen, og Auken-Welland som var involvert i feilscoringen ble feilaktig tildelt førsteplassen. Hva det endelige blir ut av dette skal være usagt. Vi får avvente hva WBF kommer med.
Sosiale media eksploderte umiddelbart etter et innlegg på Bridgewinners om denne feilscoringen. Nitti prosent av det som blir sagt der i slike saker burde kanskje vært usagt, men det er klart at sympatien hos det store flertallet er hos det New Zealandske paret. Forslagene er mange. 1. Auken-Welland gir gullmeldajene til Bach-Cornell. 2. WBF gjør om resultatet (lite sannsynlig) så riktig vinner blir å finne øverst på listen i historiebøkene, selv om de ble frarøvet å høre sin nasjonalsang under premieutdelingen. 3. Det blir tildelt et ekstra sett gullmedaljer så de to parene begge får gull, tross alt har Auken-Welland sått øverst på pallen under den offisielle premieutdelingen. Og det er andre mer eller mindre velfunderte forslag.
Det man må spørre seg er hvordan slikt kunne skje i vår teknologiske tidsalder. Jeg var i går kveld i kontakt med sjefen for regnskapet, og han var veldig frustrert. Han var blitt bombardert med kritiske, personlige meldinger i tillegg til alt som har stått på sosiale medier, spesielt Bridgewinners.
Ifølge regnskapssjefen var det noen svært uheldige omstendigheter som førte til at denne skandalen kunne skje. Normalt ville en slik åpenbar feilscoring blitt oppdaget med det samme. Det er helt sikkert flere sider av saken enn det alle forståsegpåerne på BW sier, men det er vanskelig å stå på utsiden og ikke være kritisk. Slikt skal ikke kunne skje!
New Zealands lag gjorde en flott innsats i lagmesterskapet, men både det og de norske damenes glimrende innsats kom dessverre litt i skyggen av skandalen i etterkant av parmesterskapet. Men både i Norge og New Zealand vil nok de oppløftende resultatene bli husket. Vi er i hvert fall stolte, og det bør selvsagt også de norske damene være.
Jeg har blitt spurt om hva jeg er mest fornøyd med av det som skjedde under mesterskapet i Wroclaw. Vanskelig å si, men at vi klarte å spille godt utover i kamper hvor vi hadde startet svakt mot sterk motstand er kanskje det jeg er mest stolt over. Vi la stålegg, alle seks på laget gjorde det. For mange tilskuere kan det virke som uforståelige stålegg. Den eneste forklaringen på det er at å spille kamper på dette nivået skjer under et helt annet press enn for eksempel i lokale, nasjonale turneringer. Vi som er middels+ spillere i et VM legger egg, men det gjør sannelig også de store kanonene. Det virker kanskje rart for tilskuere på BBO, de ser at tabber bli gjort som de mener de aldri ville gjort selv. Forklaringen er at presset man spiller under er stort, det er ikke fred å få. Man sitter på nåler hele tiden, og da må det glippe innimellom for noen og enhver. Dog er det vel klart at vi gjorde mange flere gode ting enn de klare tabbene.
Det var mange fine enkeltspill (og noen fæle) som kunne vært fortalt. Selv er jeg fornøyd med et spill som på papiret er helt dagligdags, og hvor resultatet ikke var utslagsgivende til slutt. Men ved bordet var det usigelig spennende, og jeg mener vi ga en av verdens beste spillere en veldig ekkel prøve. Spillet er fra vår kamp mot Nederland i kvalifiseringen.
Hele salen var i 3 grand som Ø/V, og alle vant den. Altså et spill som fort går i glemmeboken. Jeg satt nord med en anemisk fillehaug, men likevel fikk makker Ware og jeg tre ganger verdensmester, nederlandske Bauke Muller nesten på kroken.
Ware (syd) spilte ut hjerter 6. Spillefører vant med damen på hånden og valgte en litt spesiell fortsettelse, liten hjerter mot knekten. Den fikk han for, og ruter 10 fikk så seile til kongen. Ware tok to hjerterstikk og jeg kastet en ruter, spillefører en kløver. Som du ser er kontrakten helt nedlegg siden sparen sitter så snilt. Han kan vinne resten, ti stikk. Både Ware og jeg så det. Men vi var ganske så på alerten i denne kampen, og ville ikke gi opp spillet helt uten kamp. Sitsen måtte forfalskes om vi skulle kunne ha noen sjanse.
Michael spilte etter de to hjerterstikkene kløver dame. Muller lasjerte den, vårt fjerde stikk. Lasjeringen var selvsagt for eventuelt å få opp en skvisposisjon. Det holdt på å bli hans bane. Michael fortsatte med kløver knekt. Fra spilleførers synspunkt kunne godt jeg ha kløver konge og etter hvert bli skviset, men fortsatt er en enkel sparfinessee den opplagte varianten. Vi måtte "tegne" litt mer.
Muller vant med kløver ess andre gang og tok ruterstikkene. På den første fulgte jeg, og på den tredje ruteren la jeg kløver 10 fra 10-6 for å late som om jeg hadde igjen K-10. Så kom den siste ruteren, og nå måtte jo jeg (hvis det var slik at jeg hadde kløver konge) kaste en spar, kanskje fra damen tredje opprinnelig? De to sitsene Muller måtte velge mellom var med fem kort igjen:
(Slik det faktisk satt)
Eller:
(Vår forfalskning)
Da jeg på de to ruterstikkene kastet kløver 10 og en liten spar spilte Bauke spar konge, og jeg fulgte med tieren fra 10-6. Jeg satt igjen med spar 6 og kløver 7, men det kunne jo godt være jeg satt igjen med spar dame og kløver konge? Han visste jeg hadde en spar og en kløver igjen i trekortsposisjonen. Nå spilte han spar mot bordet og måtte velge: ta sparfinessen og se at det ble to bet hvis alternativ 2, vårt falske bilde på sitsen var den riktige. I så fall får jeg resten, for singel spar dame og kløver konge), eller satse på at jeg var skviset og toppe ut spar dame.
Bauke Muller er kjent som en av de seineste spillerne i verdenstoppen. I denne kampen hadde han imidlertid spilt ganske hurtig (til han å være), men nå gikk han i en en enorm tenkeboks, trolig over ti minutter. Til slutt pustet han tungt og ristet på hodet før han forlangte spar knekt. Da den holdt tittet han bort på meg og sa: "Very nice try, you almost got me there" - et hyggelig kompliment.
Hvorfor Muller til slutt valgte riktig er nok fordi at om vårt falske bilde av sitsen er den riktige så har Ware gjort en kjempebommert etter at han vant for kløver dame. Muller vet fordelingen, og om kløveren og sparen sitter slik at skvisen var der ville syd hatt D-kn-x i kløver fra start. Etter å ha vunnet for damen bude han da opplagt ha fortatt med liten kløver, og i så fall kunne han holdt kløver knekt mot slutten og jeg konsentrert meg om sparfargen. Hvis jeg hadde hatt to små ruter fra start, og følgelig fem kløver, ville imidlertid vårt tegneprosjekt gjort at det ville blitt helt hipp som happ for spillefører om han skulle spilt på skvisen eller finessen. Så hvis Muller hadde oppdaget 3-3-2-5 fordeling fra start hos nord idet han tok ruterstikkene ville han kanskje fortsatt sittet og tenkt på hva han skulle gjøre...
, .
.
